Mannskoret Vestergabet

Etter de siste års nedgang i fjellrypebestanden og krakket i 2015, viser nå vår fjærkledde venn sin formidable evne til å komme tilbake og etter et godt rypeår i 2017 melder fjellstyrenes forhåndtakseringer om gode prognoser for 2018, spesielt i sør. Dessverre ser det ikke ut til at bestanden av aktive sangere i mannskoret Vestergabet følger samme mønster. Etter et godt år i 2017, må vi dessverre konkludere med at 2018 ikke innfridde. Paradoksalt nok har korets kanskje mest profilerte rypejeger og nylig avgåtte formann ikke levert. Jeg antar at han har fått sin kvote til fjells, siden han jakter i sør. Denne mannen, som ser ut som en blanding av en modell for Gustav Vigeland og norske ullplagg, later til å komme og gå som han vil, med største selvfølgelighet. Vi får håpe at vedkommende heller tar ladegrep på iPad’en og ser sitt ansvar. Ikke først og fremst pga. stemmen, men med sin aura og tilstedeværelse. Vi føler oss rett og slett litt alene.

2018 var også året da Vestergabet skulle ut i verden. Med nytt album, mer profilering, flere konserter, flere musikkvideoer, høyere kostnader osv. Hadde dette sammenheng med David Holme’s inntreden som ny formann i koret? Man kan lure, mannen har mange tvilsomme kontakter. I så fall ser det ut til at Kleveland var med på notene, eller rettere sagt på med notene. Skal vi aldri få fred i dette koret?

Mannskoret Vestergabet hadde muligens 20 års jubileum i 2018. Eller er det i 2019? Hvem vet? Dette er nok symptomatisk for koret. Hva vet vi egentlig? Vi vet jo ikke engang det vi vet? Ta for eksempel teksten til sangen Danny Boy. Denne kan vi, etter å ha sunget den jevnt og trutt omtrent siden vi startet opp som kor. Vi har teksten i ryggmargen. Men siden vi ikke vet at vi kan den, står vi fremdeles og leser, spøkelseshvite i ansiktet, i skinnet fra 20 iPad’er. I grell kontrast til våre svarte skjorter. Åsså var det de sedvanlige blå dongeribuksene da, hva er forresten dette for en uniform? Vi skal liksom pynte oss - men bare litt? Gutter, mørk bukse betyr ikke nødvendigvis dongeri. Og fremdeles, etter mange års trening, vabber vi opp og ned som en flokk konfirmanter. Drar i buksene, klør oss i og rundt nesen og virrer med hodet der vi står i et tilsynelatende halvhjertet forsøk på oppstilling. Men i all vår tilfeldige enkelhet og individuelle små uvaner, er det noe med dette koret jeg ikke ville vært foruten. Dersom vi skreller vekk alle disse rariteter, ville vi kanskje vært en striglet og godt organisert trio til slutt? Eller i beste fall en kvartett av mønsterkorister, rakrygget, samkjørte og effektive til nesetippen.

Vel, så var korets aktiviteter i året som gikk. I slutten av januar, var det på’n igjen i Ynglingen. Det eneste som ynglet, var grått hår og spasérstokker. Men hjerte for Asia har de. Og hva er det med oss og Nord-Korea? Jeg vet om misjonærer som hadde tatt kallet med mye mindre påtrykk. Det går mye i drivhus og vannpumper i Nord-Korea. Misjon er forbudt, men mat og vann skal de ha... Et hektisk vårprogram fulgte. 1. februar sang vi på Arkivet, i forbindelse med utstillingen "Brennpunkt Arkivet". Det var så trangt der inne at vi nesten ikke burde vært der, Jon måtte stå ute og dirigere gjennom vinduet. I Arendal frikirke 4. februar begynner det tette vårprogrammet å tære på Jon, han babler usammenhengende mellom sangene, snubler i monitor og kaster mikrofon i gulvet uten å skru den av, under en konsert sånn helt midt på treet. Repertoaret hadde hovedvekt på død og ble avsluttet med "Mat er bra". Korets årsmøte ble holdt 7. februar, der formann og ordstyrer Holme bla. hoppet over programmet, droppet andakten og gikk rett på punkt 7, etterfulgt av øl og pizza. Så var det ny konsert i Lillesand frikirke 11. februar, Jon var nå blitt bedre på kommunikasjon, etter Ashtang-Yoga. Som om ikke dette var nok, deltok vi med sang på mannsmøte i Salem Lund 12. februar. Tema var forfulgte kristne. Det var som å synge rett i en vegg, fordelen er at man hører seg selv. Under fremføring av Shenandoah, tror jeg David eller Geir-Arne starter 2. vers bittegrann for tidlig. Det kan være at de står nærmest Jon og ser bevegelsene hans litt før oss andre. Og siden lyden går tregere enn lyset - og jeg likevel hører en av de først - konkluderer jeg slik jeg gjør. Dersom de hadde startet på slaget, antar jeg fenomenet ville vært mer utbredt. Det kan også ha vært SAS. 14. februar sang vi på kveldsgudstjeneste i Frikirken. Så tok koret en lengre vinterferie, godt hjulpet av en redusert dirigent, før vi igjen dukket opp på formiddagsmøte i Frikirken 4. mars. Søndag 11. mars bar det igjen østover, denne gang til konsert i Grimstad frikirke. Uken etter påske, helgen 6.-8. april, leide vi buss og satte kursen mot Fedje, jfr. rapport i menighetsbladet. Et par ting å nevne i denne sammenheng. Undertegnede, som ikledte flere roller i anledningen, må ta selvkritikk på enkelte områder. Jeg beklager at damekoret vi besøkte hadde noe lavere snittalder enn forventet, at den dårlige værmeldingen delvis slo feil og at ting ikke fungerte optimalt på bussen. Folk ble sittende og vente, noen fikk den fjerde pølsa før andre fikk sin tredje osv. Jeg burde også forutsett at superakademikere Skarprud og Hellang kom til å bli sittende i et hjørne uten borddame under middagen på Fedje - og dermed unngått ydmykelsen. Nå måtte undertegnede til slutt ta saken (dvs. borddamen) i egen hånd og nærmest dra vedkommende bort til hjørnebordet. Når dét var gjort, viste det seg heldigvis at de alle tre kommuniserte på et akademisk nivå langt over snittet for mannskoret. Og således endte kvelden lykkelig også for de to ensomme mentalt overvektige herrer. Og jeg kunne puste lettet ut, samtlige mannskorister hadde minst én gang i løpet av helgen hatt blanke øyne, roser i kinn og fårete smil under en mer eller mindre gråslitt lugg. Turen til Fedje må ha tatt hardt på koret. Kun avbrutt av kveldsgudstjeneste i Lund kirke 15. april og en øvelse 2. mai, var der ingen offisiell aktivitet i koret før 22. august, da vi startet opp etter tidenes lengste ferie. Ja, til og med den meget populære sommeravslutningen ble avblåst - og ikke engang med hagle. Onsdag 2. september sang vi på en meget hyggelig lavterskel-samling i en fullsatt Randesund frikirke. Formann og 1. tenor David Holme uteblir nå stadig fra øvelsene uten noen form for forklaring, før han plutselig dukker opp langt uti september, lukter som en hjemme-alene-fest og har med seg fire tvilsomme kompiser, muligens fra et rufsete teatermiljø. Det skulle vise seg at de var sangere fra oppsetningen Tosca, som for tiden gikk i Kilden. Kvartetten trakterte et plutselig smånervøst mannskor med sang fra øverste musikalske hylle. Mesteparten av september og oktober gikk sin gang med kun øvelser, før vi igjen slapp til på formiddagsgudstjeneste i Frikirken 28. oktober. 2. november stilte vi på sangkveld i Domkirken og vi fikk endelig ta på oss noe annet enn svart skjorte, nemlig hvit, jamen er det spennende å være mann. 7. november deltok vi på et arrangement i Frikirken. Søndag 11. november holdt vi konsert i Vennesla kirke, til brukbart oppmøte på en regntung kveld. 18. november stilte vi som gjesteartister på Damene i kirka sin konsert i Frikirken og jeg antar med dette at ryktene om sjalusi etter Fedje-turen kan legges til ro. 7. desember stilte vi igjen med julesanger i privat selskap hos Einar Rasmussen, til god betaling. Måtte den gamle rederen aldri få rede på at vi gladelig hadde gjort dette vederlagsfritt. Så var det tid for den årlige julesanggudstjenesten i Frikirken, der vi klarte å presse inn et lite avtrykk eller to. Så braket det løs i Kilden, der koret i løpet av to kvelder skulle eksponere seg på scenekanten, flankert av symfoniorkesteret, herrene Kim André Rysstad og Thomas Helland, samt Sølvstrupene. De selebre stjerner viste seg som to halvveis beskjedne karer, som ikke var på langt nær så innpåslitne som vi hadde håpet. Artisten Thom Hell ankom ikke i fotsid hvit boblekåpe, men i nyinnkjøpt garderobe fra H&M, pga. en koffert på avveie. Et sympatisk trekk av Helland, selv om "Nådestund" ble til "Nødestund" under fremførelsen av "Hellige natt". Vår unge kvinnelige scenograf fikk i forkant av konsertene selv sin "nødestund" med hyppige toalettbesøk, som direkte følge av korets triste forsøk på inngang, oppstilling og utgang. Å stå stille uten å vri eller klø seg krever enorm konsentrasjon, det er intet mindre enn et moderne mirakel at vi i det hele tatt husket å synge. Koråret 2018 ble avsluttet med sang på gudstjeneste 1. juledag. Jeg oppdaget etterpå til min forskrekkelse at buksesmekken min var åpen, noe som antakelig ville diskvalifisert meg for Hynnekleivprisen. Jeg beklager dette og må tillegge at jeg aldri har hatt noe spesielt ønske om å stå på første rad, hverken i Kilden eller andre steder.

I løpet av 2018 har koret hatt 18 øvelser og 22 konserter/sangoppdrag, hvorav 7 i Frikirken Krs. Benytter anledningen til å rette en stor takk til 2. tenor og amatørpadler Atle Johannessen. Som webansvarlig, har han i årevis sørget for at koret alltid har tilgang til oppdatert info og noter. Uten Atle, måtte noen andre gjort denne jobben. I tillegg vil jeg fremheve ham som en formidabelt fin fyr. 

Vel gutter, til tross for sorte skjorter i alle fargenyanser, slitne olabukser og nesepilling, får vi si oss fornøyd med tingenes tilstand. Kan vi klare å unngå en halv meter lange Mizuno joggesko og åpne buksesmekker under våre opptredener, får det kanskje være greit nok. Igjen, takk for tilliten, det er som kjent referentene som skriver historien og ikke seierherrene. Fortsatt godt år!

Her er en unik sjanse til å bli med i et kanonbra kor!

Vestergabet er et mannskor som holder til i Kristiansand Frikirke. Koret består i dag av ca 30 medlemmer  med ulik bakgrunn og tilknytning. Vi har et variert repertoar som spenner fra klassisk mannskorsang til viser og pop. Klikk på Vestergabet under Artikler i kolonnen oppe til høyre for mer info