Misjonsforeningens 100 år

I år fylte Misjonsforeningen 100 år. Arne Jørgensen har i det følgende skrevet om Misjonsforeningens 100-årige historie.

MISJONSFORENINGENS 100-ÅRSJUBILEUM. 26. jan 2020.

Gratulerer med dagen.

Skal forsøke å gi en kortfattet gjennomgang av de 100 år. Det blir ikke så lett å velge ut det som bør bli med, for en 100-årig historie inneholder naturlig nok atskillig stoff.

Vil begynne med å gå litt tilbake til tiden fra før starten. Fra midten av 1850-tallet var det også i Norge en økende interesse for misjon. NMS, f.eks ble stiftet i 1842 og misjonærer fra Norge ble sendt ut. Kristiansand Frikirke ble stiftet i 1877, og også hos oss var det tidlig interesse og engasjement for misjon. De første årene var det samarbeid med Santalmisjonen, og Skrefsrud besøkte byen 2. sept. 1883. Dagen etter inviterte Frikirken til et møte om misjon, og 60 personer møtte. Det ble dannet et styre, og 47 kvinner tegnet seg som medlemmer av en kvinneforening. 1/3 fra Frikirken. Men altså i arbeid for Santalmisjonen.

En viktig begivenhet for vår menighet og engasjementet for misjon var da to av menighetens kvinner, Anna Jakobsen og Sophie Reuter i 1886 reiste ut til tjeneste i Kina for China Inland Mission. De var de første to kvinnelige (ugifte) misjonærer fra Norge. Det var da naturlig å støtte disse med forbønn og gaver. Det er skrevet en egen bok om disse to, «Pionerer i skjørt».

Da Frikirken i Norge i 1916 vedtok å ta opp arbeid i Kina, og da misjonær Sommernes i 1918 kunne fortelle at han var ankommet feltet i Kina, tok engasjementet seg enda mer opp. Og i januar 1920 ble en egen kvinneforening for Kinamisjonen etablert i Kristiansand. De hadde møter hver 14. dag rundt i hjemmene. I tillegg til andakt (som enten forstander eller en eldstebror stod for) ble det strikket, heklet, brodert og sydd til salget de hadde om høsten. Basar var enda ikke stuerent. Men kaffe og medbrakt hørte med. Etter hvert økte antallet, og det var ikke så mange hjem som kunne ta imot 30-40 personer. Men da det nye kirkebygget sto ferdig i 1966 ble peisestua fast møteplass for foreningen.

En viktig begivenhet både for menigheten og kvinneforeningen var at Solveig Heimdal reiste til Kina i 1931. Hun ble den første av mange som etter hvert meldte seg til tjeneste i misjonen fra vår menighet. (Jeg har valgt å ikke nevne flere navn av de som reiste ut i misjonens tjeneste fra vår menighet. Har ikke full oversikt, og kan komme til å glemme noen). Men flere også fra oss reiste til Kina utover 30-tallet. Etter forholdene var det var ganske god kommunikasjon med feltet, og mye interessant informasjon fra arbeidet ble formidlet hjem. Menigheter og prekenplasser ble grunnlagt og antallet kristne økte. Men etter hvert kunne misjonærene også fortelle om begynnende politisk uro i Kina. Det var Maos røde hær som begynte å røre på seg, og det hendte at misjonærene måtte flykte for røde røverbander. (Den mannlige delen av menigheten har gått glipp av mye verdifull informasjon som foreningen fikk formidle til sine medlemmer.

|          

Men engasjementet i forbønn og gaver var der fortsatt, og penger til underhold kom stort sett greit fram. Men da krigen kom i 1940 ble det en vanskelig tid. Muligheten til å komme seg hjem var stengt, og det var også umulig å få sendt penger ut. Heldigvis fikk også våre misjonærer hjelp til økonomisk underhold, bl.a. fra USA. Men det ble lange opphold i Kina for noen. De kom seg etter hvert hjem i 45-46, og noen gjorde seg klare til ny tjeneste ute, også sammen med nye familier (ikke fra oss). Men den politiske situasjonen i Kina tilspisset seg, og da Mao i 1949 tok makten over hele Kina ble det umulig å fortsette arbeidet. Misjon ble forbudt, og misjonærene ble utvist.

Nevnte Solveig Heimdal ble med over til Taiwan sammen med andre av kinamisjonærene for å fortsette der, mens andre ble sendt til Japan. Navnet på foreningen ble derfor endret til China- og Japanmisjonen. I tiden etter krigen var det ungdommer også fra oss som ønsket å reise ut, men av forskjellige grunner kom det ikke nye fra vår menighet før mot slutten av 60-tallet. Men da var det nesten som et skred av unge som meldte seg til tjeneste. Det var resultat av et engasjement og varme hjerter for misjon som ikke minst kvinneforeningen var bærer av. Som et tegn på det, var det en periode ikke mindre enn fire misjonærmødre som var aktive i foreningen. Og misjonærer på hjemmeopphold hadde Kristiansand Frikirke på sine reiseruter.

Nye marker ble aktuelle for Frikirken, bl.a. Etiopia og Mali. Senere også Midt-Østen, og det ble ny navneforandring. Nå ble det Ytremisjonens kvinneforening, og helt på tampen ble navnet Misjonforeningen.

Hva omsorg og forbønn har betydd gjennom disse 100 år er det selvsagt umulig å svare på. Det blir vel klart når sløret en dag trekkes til side, men det er gjennom årene mange vitnesbyrd fra mennesker som gjennom møtet med menighetens utsendinger kan med stor takk fortelle om et livsforvandlende møte med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Hva foreningen har bidratt med av midler gjennom årene er det vel ingen som har full oversikt over, men det er ganske betydelige summer som er samlet inn. Folk var villige til å ofre, selv om ikke inntektene var av de største. I 1973 ønsket Frikirken å starte nytt arbeid i Etiopia. Det var behov fro 100.000 kroner til oppstarten, og da det ble kjent på et møte i menigheten var det en kvinne som selv ikke var medlem av menigheten som kom med en gave på 1000 kroner. Hun hadde lagt til side noen penger for en ny komfyr, men tenkte at den gamle magasinkomfyren kunne gjøre tjeneste enda en tid. Ikke minst har Misjonsmessa som er et ektefødt barn av misjonsforeningen bidratt med store summer. De siste årene har foreningen alene årlig samlet inn ca 100.000 kroner på sine møter hver 14. dag. For å sette det litt i perspektiv kan det nevnes at i 1934 ble det sendt kr. 1.950 til misjonen. I 1934 var det en ikke ubetydelig sum. Og nå skal engasjementet tas videre av yngre personer med en litt ny vri under navnet Damenes Misjonsforum.

Til slutt: På vegne av de mange som reiste ut har jeg lyst å rette en varm takk til dere som i mange år har vært med i forbønn og økonomisk støtte. Uten dere hadde ikke engasjementet for misjonen i menigheten vært som det har vært, og fortsatt er: Sterkt og varmt. Hjertelig takk.