Frikirkens historie

"HISTORISKE GLIMT" fra menigheten er det linket til her, under kan du lese om kirkens mer enn 130 årlige historie. Menighetens stiftelse og utvikling.

I Kristiansand var det i 1870-årene et ganske rikt kristenliv. Byen ble berørt av en sterk åndelig bevegelse. Samtidig var det i kirken en betydelig uro. Statskirkens ordning og praksis var til anfektelse for mange, og en reformbevegelse fikk ny vind i seilene i 1870-årene. Det skulle likevel ikke bli så lett å reformere kirken, og behovet for ny kirkedannelse skulle bli mer og mer påtrengende.

Stud. teol. Marius Giverholt, som var fra Kristiansand, ble etter avsluttet studium kalt av Indremisjonen i byen, og virket til stor velsignelse. Særlig var det arbeidet blant barn og unge som bar rike frukter. Men Giverholt hadde syn for bibelsk menighetsliv, og uttalte seg åpent om Statskirkens ubibelske praksis og svakheter. Han ble derfor etter hvert nektet å tale i byens to bedehus.

Kandidat Giverholt begynte sin egen virksomhet, og store skarer av voksne og barn samlet seg om hans talerstol. Spørsmål om eget hus meldte seg snart, og 28. oktober 1877 kunne de flytte inn i nytt forsamlingshus, oppført på Tollbodgaten 66. En del av vennene og medarbeiderne var gått ut av Statskirken et par måneder tidligere, og hadde organisert seg som en frimenighet på evangelisk luthersk grunn. Dette skjedde 23. september 1877, og menigheten startet opp med 28 voksne medlemmer. Giverholt ble kalt som menighetens første forstander. Han tok imot kallet, og ble innsatt i stillingen høsten 1878. Det forsamlingshuset han hadde latt oppføre ble da menighetens kirke.

Forut for dette var det blitt etablert frimenigheter både i Moss, Arendal, Risør, Halden og Oslo. De hadde sluttet seg sammen til et kirkesamfunn, og utarbeidet forfatning for Norsk-Evangelisk-lutherske Frimenigheder. Menigheten i Kristiansand hadde vedtatt sin egen forfatning, men den avvek lite fra de andres, og ble tilpasset deres. Menigheten ble dermed tatt opp i kirkesamfunnet.

Giverholt sto som forstander for menigheten i 4 år, og den hadde stor fremgang under hans ledelse. Spesielt var det søndagsskolen som fikk en eventyrlig utvikling. Den kan føres helt tilbake til 1874, da lærerinne Margarethe Føreid begynte å samle piker for å undervise dem i Guds ord. Giverholt startet et tilsvarende arbeid for gutter, og året etterpå ble de samlet i en søndagsskole. Dette ble populært, og det ble problem med stort nok lokale. Ved juletrefesten i 1876 var det 600 barn til stede. Ved venners hjelp fikk han tak i tomten i Tollbodgaten, og fikk bygd det lokalet som kunne romme en slik søndagsskole. Han hadde ingen tanke om å stifte egen menighet på det tidspunkt, men slik ble det altså. På det meste samlet søndagsskolen 1000 barn (i 1915), men etter hvert som andre forsamlinger startet med tilsvarende arbeid blant barn, sank antallet barn i vår søndagsskole. Men søndagsskolen er altså eldre enn selve menigheten, og den dannet basisen for menighetsdannelsen.

I 1882 flyttet Giverholt til Trondheim for å overta en virksomhet der. Det ble da en viss spenning om dette kunne skape problemer for menighetens fortsatte liv og virke. Men allerede samme år kom Aslak A. Findreng. Han var opprinnelig fra Vrådal, og hadde betjent menigheten i Halden en tid.

Findreng var en dyktig forkynner, med en klar evangelisk tone. Han viste stor omsorg for de unge, og vant dyp respekt for det. Han hadde en stor arbeidskapasitet, og var en dyktig administrator. Menigheten fikk en ny blomstringstid i hans forstandertid. Den opplevde vekkelser både i 1884, 1896 og 1908, men det var særlig den i 1896 som ble omtalt. Som et resultat av den vekkelsen ble det stiftet en ungdomsforening, og ved årets utgang hadde nesten 300 personer meldt seg inn i foreningen. Den fikk veldig stor betydning for menighetens videre utvikling.

I hele 42 år sto Findreng som leder av menigheten. I en alder av 77 år ba han om avløsning, men var svært så aktiv inntil han døde 10 år senere. Han ble gravlagt på Kristiansand Kirkegård under stor deltakelse, blant andre av byens Borgermester og Agder Biskop.

Det var en aktiv og velorganisert menighet den neste forstander, Carl Birkenes, kunne overta ledelsen av i 1924. Nå ble virksomheten i de nære distrikter trappet ytterligere opp. Det gjaldt i særlig grad i Vågsbygd. Birkenes sto som forstander for menigheten i nesten 30 år, frem til 1953 da han fylte 70 år. Også Birkenes ble i likhet med Findreng benyttet av kirkesamfunnet både på presbyterie- og synodeplan.

Etter noen få år med Johan Sandvand som forstander, kom Ole Modalsli til menigheten i 1956. Han ble stående i stillingen til 1962, men hadde i denne perioden en permisjon på omtrent 2 år for å studere i Tyskland.

Einar Smedsrud etterfulgte Modalsli i 1962, og ble til 1975, etter at han hadde fått kall fra Brunlanes menighet. I hans tid begynte utpostarbeidet i Randesund å skyte fart.

Så var tiden kommet for Sverre Jølstad, som da hadde betjent menigheten i Lillesand i en kort tid. Det menighetsbyggende arbeidet utviklet seg videre, og i 1977 ble Randesund skilt ut som egen menighet. Satsingen i Vågsbygd ble forsterket, og menighet ble konstituert i 1986. Jølstad avsluttet sin forstandergjerning i 1991, og gikk inn i en misjonærtjeneste.

Oddvar Søvik, som hadde vært medpastor siden 1984, overtok som ansvarlig forstander i 1991. Han sluttet i 1997 for å overta som forstander i Bryne menighet.

Arnt Sigurd Sollie ble ansatt som medpastor i1994, men allerede i 1998 forelå oppsigelse fra ham. Det hadde åpnet seg en ny mulighet til misjonærtjeneste i Japan.

Jan Gossner ble ansatt i stillingen  som forstander i 1997. Han sluttet sommeren 2009, Gossner gikk til stillingen som rektor ved Høyskolen i Staffelsgate.

Historike glimt? Klikk her